Familieadvokatene

Dom avsagt av Høyesterett 23.2.2012 i sak 2012/32.

LOVHENVISNINGER
http://lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/all/nl-19810408-007.html&43
http://lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/all/nl-19810408-007.html&45

Dom og kjennelse avsagt av Borgarting lagmannsrett 17.1.2012 i sak 10-195818ASD-BORG/01.

Saksgang: Oslo tingrett – Borgarting lagmannsrett
Parter (prosessfullmektiger): A (advokat Hans Waaler) mot B (advokat Kari Paulsrud)
Dommere: Steingrim Bull, Cecilie Østensen og Marit Nervik

Saken gjelder økonomisk oppgjør etter opphør av samboerskap. Begge partene har påberopt at de har bidratt til bedring av den andres formuessituasjon og har som følge av det fremmet vederlagskrav.

På felleseieskifte krevde kvinnen å beholde hele verdien av bolig som hun brakte inn i ekteskapet. Anførsel fra mannen om at ektefellene forutsetningsvis hadde inngått avtale om at eiendommen skulle være sameie førte ikke frem. Lagmannsretten la til grunn at ikke bare verdistigning som skyldtes inflasjon, men også verdistigning som skyldtes markedsutvikling kan holdes utenfor delingen. Lagmannsretten kom imidlertid til at det ville medføre et åpenbart urimelig resultat om hele verdien av eiendommen (som hadde steget mye i verdi under ekteskapet) skulle holdes utenfor delingen, og bestemte at 25 % av verdien skulle likedeles. Retten la særlig vekt på at ekteskapets hadde vart nesten 19 år, og at mannens hadde gitt store økonomiske bidrag til fellesskapet.

I sak om foreldreansvar og fast bosted for barn etter mors død avgjorde Høyesterett at barnet skal bli boende hos sin stefar, med fortsatt samværsrett for biologisk far, og at foreldreansvaret skal være delt mellom far og stefar. Både far og stefar ble vurdert å ha de nødvendige personlige forutsetninger for å ha omsorgen, for det 7 år gamle barnet. Ved avgjørelsen om fast bosted vektla Høyesterett barnets sterkere sosiale tilknytning til sin stefar over den biologiske tilknytningen til sin far. Ved avgjørelsen om foreldreansvaret kom Høyesterett til at det - med hensyn til "barnets beste" - måtte være rettslig adgang til at biologisk far fikk del i foreldreanvaret, selv om han ikke hadde hatt dette tidligere.

Dom avsagt av Borgarting lagmannsrett 27.9.2011 i sak 10-107921ASD-BORG/02.

LOVHENVISNINGER
http://www.lovdata.no/all/hl-19910704-047.html#42
http://www.lovdata.no/all/hl-19910704-047.html#46

INVOLVERTE:
Saksgang: Follo tingrett – Borgarting lagmannsrett
Parter (prosessfullmektiger): A (advokat Heidi Brandt) mot B (advokat Geir Peter Hole)
Dommere: Ole Nyfløt, Sissel R. Langseth og Inger Wiig

Mor overholdt ikke bestemmelser i rettsforlik om frist for avklaring at tidspunkt for barns sommerferie med far, og om at datteren skulle kunne sende tekstmeldinger til faren. Tingrettskjennelse om tvangsbot for gjennomføring av samvær ble opphevet av lagmannretten.
Lagmannsretten fant det ikke er sannsynliggjort at mors manglende rettidige tilbakemelding om når far kunne ha sommerferie med datteren gav uttrykk for en generell manglende vilje til å følge opp fars samværrett, og la for øvrig til grunn at retten til å sende tekstmeldinger ikke er å anse som samværsrett etter barnelovens bestemmelser.

Høyesterett la til grunn at det ikke er rimelig å bygge på et evneprinsipp som grunnlag for vederlagskrav mot tidligere samboer, og kom til at slikt krav fra kvinnen ikke kunne føre frem fordi hun under samlivet ikke hadde dekket mer enn 50% av deres felles forbruk.

Krav om lemping av avtale om økonomisk oppgjør ved opphør av samboerskap førte ikke frem. Det ble ikke ansett urimelig av mannen å gjøre gjeldende inngått avtale om (potensielt) lavere oppgjør enn vederlagskrav som kvinnen ble ansett å ha, basert på alminnelige berikelses- og restitusjonssynspunkter.
Høyesterett la til grunn at listen for å lempe oppgjørsavtaler mellom samboere bør være høy, og at det bør kreves større grad av urimelighet for at en oppgjørsavtale mellom tidligere samboere skal settes til side (som stridende mot avtaleloven § 36) enn tilfellet er for lemping av skifteavtaler mellom ektefeller (etter ekteskapsloven § 65).

Lagmannsretten fant det ikke sannsynliggjort at samboers innsats i hjemmet hadde frigjort tid eller kapital for den annen samboer, som var brukt til nedbetaling av boliglån, og derfor ikke grunnlag for å tilkjenne vederlag etter endt samliv ut fra alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper.

På grunn av høyt konfliktnivå mellom foreldrene ble klart ønske hos 12 og 14 år gamle brødre om delt bosted, 14 dager hos hver av foreldrene, ikke tatt til følge - på tross av at sakkyndig psykolog anbefalte slik løsning ovenfor tingretten. Det ble ansett bedre (best) for barna å være (bo fast) hos far i 16 dager og (ha samvær) hos mor i 12 dager.

I tvist om økonomisk oppgjør etter samboerforhold ble overskudd fra salg av felles bolig skjevfordelt med kr 280 000 på den ene og kr 80 000 på den andre, til fordel og kompensasjon for samboer som hadde skutt inn i overkant av kr 300 000 kroner mer enn den andre i egenkapital til anskaffelse av boligen.

BARNEFORDELING
Barneloven bestemmer at avgjørelser om foreldreansvar, om hvor barnet skal bo fast og om samvær, først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Dette utgangspunktet løser i seg selv lite. Typisk er enhver (forelder) seg selv nærmest, og i realiteten dreier barnefordelingssaker seg mye om selvhevdelse utenfor domstolene og retorikk for domstolene.

Kjennelse av tingretten om at separerte ektefellers sameie i bolig skulle oppløses ved tvangssalg ble opphevet av lagmannsretten. Ansett at begjæring om salg av tidligere fellesbolig riktig må behandles etter ekteskapsloven § 71, om at eiendeler som ikke blir overtatt av ektefellene kan kreves solgt, og ikke etter bestemmelse i sameieloven § 15 om tvangsoppløsning av sameie etter varsel fra sameier.

I økonomisk oppgjør mellom samboere ble den ene tilkjent å skulle ha kr 400 000 forlodds av nettoproveny etter salg av felles bolig, fordi boligen hadde en vesentlig høyere verdi enn det vederlag som i sin tid ble betalt ved kjøp fra vedkommendes familie.

Fylkesnemnda opphevet barnevernets vedtak om midlertidig plassering av barn i beredskapshjem, og kommunen begjærte umiddelbart rettslig overprøving og utsettelse av fylkesnemndas vedtak.
Nemndas vedtak ble utsatt - medførende at barnet kunne forbli tvangsplassert - inntil saken var behandlet av tingretten.
Det ble ansett at kommunen (barneverntjenesten), tilsvarende som for private parter, hadde adgang til å kreve utsatt iverksettelse.

Krav om fosterhjemsplassering hos far ble avvist fra domstolsbehandling - fordi slikt tidligere ikke hadde blitt fremmet for og tatt stilling til av Fylkesnemnda.

Testament som ble undertegnet av testator med signaturstempel, på grunn av lammelse, ble ansett å ha gyldig underskrift.