Når barnefordelingssaken / foreldretvisten havner i retten

Publisert
02.06.21
 Barnefordeling og foreldretvist
Av Anne Hazeland [+]

I dette innlegget skal jeg forsøke å redegjøre for den rettslige prosessen i de saker der mor og far ikke klarer å bli enige om hvor et barn skal bo fast, hvor mye samvær barnet skal ha om det skal være delt fast bosted, eller om foreldreansvaret skal være felles eller hos den ene forelderen alene.

Om de enkelte begreper kan du lese her: Barnefordeling og foreldretvist - Familieadvokatene - Barne- og familierett

1. Barnelovsprosess

Når man ikke blir enige om barnefordeling, er det i utgangspunktet ingen av foreldene som har noen større rettigheter overfor barnet i forhold til fast bosted og samvær, enn den andre. Det rettslige utgangspunktet er og skal være at foreldrene er likestilt, med mindre det er forhold som forrykker dette. For de helt små barna kan dette forholde seg annerledes.

I de sakene der mor og far ikke blir enige om hvor et barn skal bo fast, omfanget av samvær, delt fast bosted eller annet, bør foreldrene søke bistand. En vedvarende uenighet rundt slike spørsmål er ikke til barnets beste, og skaper uro for alle parter.

Domstolen har et spesielt system i barnelovsakene, som skal fange opp det faktum at barnet selv ikke vil være tilstede under forhandlingene. Rettsprosessen i barnelovsaken skiller seg fra andre sivile saker, ved at domstolen som hovedregel forsøker å mekle mellom partene før saken eventuelt går til hovedforhandling, og ved at det i så måte brukes ressurser på å oppnå minnelige løsninger.  

 

a. Stevning og tilsvar

Stevning er det dokumentet som sendes til retten for å starte en rettslig prosess.

Før stevning kan tas ut, må det mekles hos en godkjent mekler. Disse finnes ved Familievernkontorene, eller også privat. Etter mekling, vil både mor og far få en meklingsattest. Stevninger som ikke har vedlagt gyldig meklingsattest, vil bli avvist av retten. En meklingsattest kan ikke være eldre enn 6 måneder.

Stevning skal sendes den domstolen man «tilhører», noe som igjen bestemmes av hvor barnet rent faktisk bor (ikke hvor det er bosteds-registret). Stevningen redegjør for den ene forelderens syn på saken. Når stevning er sendt inn, vil retten sette en frist for den andre forelderen til å inngi et tilsvar. Et tilsvar er den andre forelderens syn på saken. I både stevning og tilsvar vil det bli nedlagt en påstand – denne kan endres underveis i prosessen.

 

b. Begjæring om midlertidig avgjørelse

I noen saker ber man om en midlertidig avgjørelse i forbindelse med stevning eller tilsvar. Man ber i realiteten retten om å fatte en avgjørelse frem til dom eller annen avgjørelse foreligger, og derfor heter den «midlertidig». En slik begjæring kan tas ut også senere i prosessen. I mange tilfeller trenger man denne begjæringen for det tilfelle at man ikke kommer frem til en midlertidig minnelig løsning, og derfor må be retten om hjelp (se nedenfor under bokstav e «rettsmøte»).

 

c. Planmøte

Når retten har mottatt både stevning og tilsvar, vil dommeren ta kontakt med begge advokatene og avholde et planmøte per telefon. Dette er et forholdvis kort møte, der det formelle forhold i saken greies ut, og der man planlegger den videre prosessen. Aktuelle temaer kan være om saken reiser spesielle problemstillinger, om det er samværsstans eller annet slik at saken haster mer enn vanlig, om det er fare for barnebortføring, om det er vold, rus eller psykiatri, eller andre forhold man må ta i betraktning. Videre vil det bli diskutert om det skal oppnevnes sakkyndig psykolog, om det eventuelt er behov for at vedkommende psykolog har spesiell kompetanse, samt om det skal sies noe om det mandat/de oppgaver den sakkyndige skal få.

 

d. Sakkyndig psykolog

Retten oppnevner i de aller fleste saker, sakkyndig psykolog. Det er retten som oppnevner vedkommende, og psykologen jobber på oppdrag fra og blir betalt av domstolen, ikke av verken partene eller advokatene. Enkelte ganger oppnevner retten psykolog uten å konferere med advokatene, andre ganger blir advokatene forespurt med tanke på å om de har spesielle ønsker eller om det er psykologer de ikke ønsker at retten benytter seg av. Jeg er av den oppfatning at advokaten bør gis anledning til å ha et synspunkt på valg av sakkyndig, med den begrunnelse at det er varierende kvalitet på det sakkyndige arbeidet som erfarne barnerettsadvokater vil være observante på. Dersom retten oppnevner en sakkyndig psykolog som det viser seg at ikke gjør sine oppgaver tilfredsstillende, kan man begjære at en annen sakkyndig oppnevnes, og retten vil ta stilling til begjæringen.

Jeg kommer tilbake til den sakkyndiges oppgaver nedenfor, under punktet om rettsmøte og under punktet om hovedforhandling (bokstav e. og f.)

 

e. Rettsmøte

Den store hovedregel er at det forholdvis raskt innkalles til et rettsmøte i den domstol som behandler saken. Et rettsmøte i barnelovsaker betyr at partene (mor og far) møter i retten med sine advokater. Rettsmøtet ledes av en dommer, og det vil også i de aller fleste tilfelle være tilstede en psykolog som er oppnevnt av retten (se ovenfor under bokstav d.)

Under dette møtet vil partene avgi sine forklaringer og formidle sitt syn på saken, og man forsøker å se om man kan finne frem til en minnelig ordning i alle fall for en periode og frem til et nytt rettsmøte.

I noen få saker blir man enige om en permanent løsning i dette første rettsmøtet, men det betinger selvsagt at mor og far allerede her viser seg å være helt enige, noe som altså ikke skjer så ofte. Dersom mor og far blir enige på dette første rettsmøtet, blir det skrevet et forlik og saken heves (se nedenfor under punkt 3b).

Det varierer om den sakkyndige skal ha samtaler med partene før eller etter dette første rettsmøtet. Det samme hva angår høring av barn som er fylt 7 år og som har en rett (men ingen plikt) til å få si hva det mener om saken.

Det er nok mest vanlig at man under dette første rettsmøtet, blir enige om en midlertidig ordning som skal gjelde frem til et nytt rettsmøte noen måneder senere, og at man gir den sakkyndige psykologen oppgaver i den mellomværende perioden. Den sakkyndige skal da som regel ha samtaler med mor og far, observere samvær mellom barnet og mor/far, innhente enkelte opplysninger fra instanser eller personer som måtte inneha slike.

Dersom man ikke kommer frem til noen enighet, og det foreligger en begjæring om midlertidig avgjørelse, kan man be retten ta stilling til hva som skal være ordningen fremover i tid. Retten kan å velge  ikke ta stilling til en slik begjæring, men vil i de aller fleste saker der det ikke oppnås enighet, velge å behandle begjæringen.

Retten kan velge å ta stilling til en begjæring basert på det som har fremkommet under det saksforbedende møtet, eller de kan beramme et eget rettsmøte for behandling av denne. Det første er nok det mest vanlige.

En rettslig behandling og avgjørelse av en midlertidig avgjørelse heter ikke dom, men kjennelse. En kjennelse kan ankes, men vil som hovedregel ha rettsvirkning fra den avsies.

Det kan avholdes flere saksforberedende møter, og målet vil hele veien være at partene skal klare å forlike saken, slik at man unngår en hovedforhandling.

 

f. Hovedforhandling

Blir man ikke enige, skal saken avgjøres ved hovedforhandling, eller det som for de fleste heter «rettssak». Det settes da som regel av en eller to dager, der saken vil følge sivilprosessen og der det vil avsies en dom etter avsluttet hovedforhandling. Under hovedforhandlingen vil det bli holdt innledningsforedrag, det vil avgis partsforklaringer og det vil (som regel) bli ført vitner fra begge sider.

Retten oppnevner i de aller fleste saker sakkyndig psykolog, som kan være den samme som bisto under de saksforberedende møtene, eller det kan være en ny. Hva som er å anbefale i den enkelte sak varierer, og advokater kan ta til orde for begge løsninger.

 

Et vanlig mandat for en sakkyndig som skal gjøre et arbeid inn mot en hovedforhandling, kan for eksempel være:

  1. Gi en oppdatert beskrivelse av barnets utviklingsstatus og omsorgsbehov, drøft hva eventuelle avvik kan skyldes.
  2. Beskriv og vurder foreldrenes omsorgs og samværsevne i forhold til å oppfatte og ivareta barnets behov.
  3. Beskriv og vurder den følelsesmessige tilknytning mellom barnet og foreldrene.
  4. Gi prognoser/vurder/drøft, i den grad det er psykologfaglig relevant, konsekvensene av forskjellige samværsordninger.
  5. Eventuelle risikomomenter bes særlig drøftet.
  6. Den sakkyndige må gi utrykk for tvil der det er tvil, og opplyse om hva som er årsak til tvilen.
  7. Den sakkyndige står fritt med hensyn til hvilke komparenter for øvrig som skal kontaktes, eventuelle spørsmål om fritak fra taushetsplikt er med dette gitt av foreldrene.
  8. (Den sakkyndige skal vurdere hvorvidt foreldrene fortsatt bør ha felles foreldreansvar, og konsekvenser av det motsatt).

 

Den sakkyndige skal avgi en skriftlig rapport senest to uker før  hovedforhandlingen, og vil avgi sin vitneforklaring som det siste vitnet under selve rettsaken. Den sakkyndiges mening er svært sentral med tanke på  hva retten faller ned på som sitt endelige resultat i dom som blir avsagt.

 

2. Mulige utfall

En barnelovsprosess kan få flere utfall og avslutninger. Nedenfor vil jeg gå igjennom de mest sentrale.

a. Stansing

Hvis begge parter ønsker det og blir enige om det, eller tungtveiende hensyn krever det, kan man be retten «stanse» saken i inntil 1 år. saken stilles da i bero i denne perioden, uten at den forsvinner ut av systemet.

Bestemmelsen om stansing finnes i tvistelovens § 16-17, der det heter om avtalt stansing:

  • Partene kan en gang under sakens behandling avtale stansing i minst seks måneder. Avalen får virkning når retten har mottatt den.
  • Retten bringer saken i gang på begjæring fra en part.

Retten kan også stanse saken i medhold av tvistelovens § 16-18, og uten at partene er enige om det. I bestemmelsen heter det at:

  • Retten kan stanse saken på begjæring fra en part dersom utfallet helt eller delvis avhenger av et rettsforhold som vil bli bindende avgjort i en annen sak.
  • Retten kan stanse saken dersom tungtveiende grunner ellers taler for det. Det legges vekt på behovet for hurtig, forsvarlig og kostnadseffektiv behandling.
  • Avgjørelse om stansing etter første og annet ledd treffes ved kjennelse. Virkningen av stansing inntrer når kjennelsen er avsagt.
  • Retten bringer saken i gang når behandlingen kan fortsette.

 

Saken kan bringes i gang igjen på begjæring, og saken heves når den har vært stanset i to år.

I barnelovsakene kan stansing være en løsning der man rett og slett trenger litt tid på å se hvordan ting utvikler seg eller der man prøver ut en ordning man ønske noe ro rundt.

 

b. Heving

I barnelovsakene er heving sentralt særlig når saken blir løst ved forlik under et av de saksforberedende møtene, eller dersom partene alene eller via sine advokater skriver et utenrettslig forlik, og man dermed ber retten om å heve saken. I noen saker trekker en av partene saken, og den skal også da heves.

At retten hever saken, betyr ganske enkelt at den avsluttes. Dette gjøres formelt ved en heving, da retten ikke kan avslutte en sak uten at det enten begjæres heving fordi saken er løst, fordi en part trekker saken, eller etter at retten har avsagt dom

 

c. Forlik

Et forlik er en utenrettslig avtale eller et rettsforlik, som avslutter saken. Et utenrettslig forlik gjøres mellom partene, ofte med bistand fra advokatene i saken. Når man har inngått et utenrettslig forlik i en sak som verserer for domstolen, gir man retten beskjed om dette og ber samtidig om at saken heves (se ovenfor).

Ved et rettsforlik inngår man et forlik i rettsalen og dommeren skriver rettsforliket. I barnelovssaker foregår det ofte slik at advokatene i forkant har korrespondanse om innholdet i forliket, før man ber retten om et rettsmøte for å skrive forlik. Er det enkelte uenigheter får man som regel til å løse dem når man møtes, og derfor er det forholdsvis vanlig å be om at den sakkyndige psykologen bistår under rettsmøte der man skal inngå forlik. Når rettsforlik er inngått, blir saken hevet.

 

d. Dom

Dersom saken ikke er avsluttet etter en av modellene ovenfor, skal retten avsi dom. I utgangspunktet kan ikke retten avsi dom uten en forutgående hovedforhandling. En dom kommer som regel senest 2 uker etter hovedforhandlingen. Dommen som er avsagt kan ankes innen 4 uker etter at den er avsagt. 

 

 

 

Ved å bruke denne nettsiden forutsetter vi at du samtykker til vår personvernerklæring og bruk av cookies. 
Nettsiden er utviklet av Norgesdesign.